Dette er en omskrivning av situasjonen – slik den ville ha vært hvis motorferdselloven også gjaldt for fritidsbåter – og ikke bare snøscooter.

Hvor mange dager hadde loven fått gjelde tror du????

 

Hvis du synes dette høres tullete ut – vel kanskje. Men det er mer eller mindre slik situasjonen er og har vært for snøscooterbrukere i Norge.

 

* * *

​

Sjøsprøytloven ble vedtatt av Passe-Stortinget i 1977. Man fryktet konsekvensene av manglende regulering av ferdselen langs kysten, da man antok at antall fritidsbåter kunne komme til å øke. Man hadde ikke noe fakta å begrunne dette med – men likevel ble loven vedtatt. Loven var en forbuds lov, som gjorde det i prinsippet forbudt med fritidsbåtkjøring overalt.

Passe-Stortinget består av representanter fra innlandskommuner, og en representant fra Hasvik kommune i Finnmark – så hadde man alibi for å ha tatt med en representant fra en kommune med kystlinje.

På denne måten sikret man at færrest mulig av de som skal vedta kan bli påvirket av å ha direkte kunnskap til loven de skal vedta. Det skulle tatt seg ut liksom….

Loven ble vedtatt og fikk stå urørt i mange tiår. Dette mye på grunn av Den Norske TuristSvømmeforening, DNTS. De ville ha kysten for seg selv, slik at de kunne svømme hvor som helst uten å bli forstyrret. DNTS hadde gode kontakter inn mot Passe-Stortinget og Ship-O-Hoi-direktoratet.

 

Sjøsprøytloven ble altså gjeldende for hele landet, men det var noen få steder det ble tillatt med fritidsbåtkjøring. Tenk om det hadde blitt kjøring med fritidsbåt i alle kystkommunene … Seriøst altså!

I disse kommunene fikk innbyggerne noen få leder å kjøre båt etter. Leden skulle være maks 5 meter bred, og startet sjelden der innbyggerne ønsket det eller der det var mest praktisk. Ledene var ofte usammenhengende, som gjorde at man måtte ta båten opp på hengeren om man ville kjøre ett annet sted. Men, det er viktig å benytte føre-var prinsippet for å ivareta det man ikke vet.

​

På tross av at fritidsbåtinteressene prøvde vise til at dette har gått fint i andre land, valgte Ship-O-Hoi direktoratet å ignorere dette. Hva skulle fritidsbåtfolka gjøre liksom? Det var jo direktoratet som satt med all makt.

En gang iblant klarte fritidsbåtinteresseorganisasjonene å få løftet saken opp til Passe-Stortinget, men forslagene ble avvist gang på gang. Representantene fra innlandet brydde seg lite om fritidsbåt, og DNTS ville svømme i fred.

​

Til slutt, etter ca 40 år, ble Sjøsprøytloven endret, slik at alle kommunene fikk lov å opprette leder for fritidsbåter. Det var ikke noe fritt fram å kjøre, men strengt regulerte leder.

​

Før en kommune kunne opprette fritidsbåt-leder, måtte de foreta en grundig utredning for hele kommunen. Også områder som ikke ville bli påvirket av fritidsbåtene. Logisk? Nei, men det er nå sånn det er…
Utredningen kunne ta flere år, og kostet svært mye for kommunene. På toppen av dette satt Satsforvalteren og ventet på at kommunene hadde fått vedtatt en forskrift, så de kunne anke og kverulere i årevis – for å trenere ledene.

 

Etter nærmere 50 år med sjøsprøytloven ble kommunene lei, Satsforvalteren kverulerte og kverulerte og de kom i praksis sjelden noe videre. De fikk løftet saken opp til Passe-Stortinget. Nå var det håp! Men - neida. Byråkratiet lot seg ikke knekke så lett. Man sørget for å trenere saken enda en gang, og satte i gang en nasjonal utredning. Denne kom til å ta maaange år, og i mellomtiden kunne politikerne bare svare at «vi venter på utredningen». 

​

De som skulle lage utredningen kunne heldigvis lite om hva kommunene ønsket. De var jurister og byråkrater, ikke brukere av fritidsbåt. For å være sikker på at loven ikke ble slik brukeren ville – tok de med ett medlem fra Den norske TuristSvømmeforening.

​

Etter flere år kom utredningen - og deretter skulle Ship-O-Hoi direktoratet komme med forslag til ny Sjøsprøytlov.  

 

Og der er vi i dag….